Å finne noen som hadde penger betø å enten se etter feite lønnsarbeidende menn med rene, nypressede dresser, som gikk på hostessbarer, eller å finne gutter som dem selv, med dyre klær og dyre hårsveiser og smykker, typen som hang rundt Shibuya sentrum. De bestemte seg for at det første var en god start. Gutta hadde en plan. Så var det bare å få med Hisashi.
"Kom igjen, du trenger jo penger," Shouhei satte seg ved pulten til Hisashi. Iwao involverte seg ikke i insistering, så han sto ved vinduet og så på de siste elevene som skynte seg inn til timene sine, det var snart fem minutter siden klokka hadde ringt.
Hisashi dro på det, den dårlige magefølelsen han hadde for disse to eneste skolekammeratene var for tiden i villt opprør med gleden over å ha oppdaget at de aksepterte han, og ønsket om å bli som dem.
Han trengte penger. Han manglet fortsatt litt på husleia denne måneden, han trengte et skikkelig måltid, et som ikke var avhengig av microbøleovn, og han merket at det var noe mer han trengte, og dette innebar penger til nye klær, og til å betale for en date.
Iwao og Shouhei kunne kanskje skaffe ham penger til å leve litt, eller de kunne få ham arrestert og sendt hjem til foreldrene i vannære. Litt av et dilemma.
"Vi tenkte oss ut i kveld," Shouhei lente seg frem over pulten, på albuene. "Men det skal tjenes mer enn vi bruker så klart"
"Hmmm... jeg skal jobbe på Seven i kveld," der var den perfekte unnskyldningen og løsning på det moralske dilemmaet hans.
"Ok, vi venter til i mårra for di skyld, men da må du faenmeg bli med og," Shouhei klappet ham på skulderen. Det var en avtale.
*

Det var jo selvfølgelig enkel matematikk å finne ut at det ville lønne seg å rane noen før de gikk inn på baren de skulle på.
Shouhei hadde valgt ut en avsidesliggende snack-bar med en mørk parkerinsgsplass som grenset til et blokkområde. Selve bygningen var et enkeltstående enetasjes hus med tildekkede vinduer og en tykk dør. Det var mulighet for at det var et kamera som overvåket inngangspartiet, me ma trengte ikke gå forbi det for å komme inn på parkeringsplassen. Alt dette var selvfølgelig noe Shouhei og Iwao merket seg da de kom dit, ikke noe de hadde undersøkt på forhånd.
Da de fire guttene slentret inn på plassen var kvelden allerede begynt, og det sto to-tre bilder der, én av dem en van, og Iwao stilte seg med ryggen mot den og tente seg en røyk.
Hisashi lurte på om han var nærvøs, det var umulig å si. Selv var han skrekkslagen. Det var ikke fordi ha selv mulighens kom til å få seg en på trynet, men de kunne jo bli arrestert. Han kastet et blikk på Daiki. Han var iført skoleuniformen sin, åpen skjorte med en sort tanktop under, og i det svake lyset fra besinstasjonen på andre siden av veien, skinte det matt i hodeskalle-og-korskjedet, han hadde hengt det på en tykkere lenke.
Det var klart han var nærvøs, hadde vel fått seg en støkk den kvelden ved battingrinken.
"Ne, hvordan går det med Minami?" spurte Iwao.
Daiki så opp fra telefonen sin. "Monami. Husk navnet da," lo han. "Det går bra. Hu tok med lunsj til meg i dag, så det er vel et bra tegn, ne?" han skakket på hodet, og det brede smilet hans fikk øynene til å bli små halvmåner, og fikk Hisashi til å tvile på om han var nærvøs likevel.
"Har du spurt henne enda?" spurte Shouhei, men Daiki rakk bare å riste på hodet, for en bil rygget nå opp i innskjørselen.
Iwao så gjennom frontruta på vanen at det var to stykker i bilen. To menn, begge middelaldrene og i grå dress.
Iwao stakk hendene i lommene på de slitte jeansene sine gikk langsomt mot dem da de hadde parkert.
"Oi, gammern. Kan du ikke låne meg noen slanter?"
De to stoppet samtalen sin og så på guttene som kom til syne i det svake blå neonskinnet.
"Er dette en spøk?" den største av dem, som var over et halvt hode høyere enn Iwao, og fortsatt hadde en frodig hårmanke i behold, rettet seg opp og så på dem med en slags faderlig morskhet som prellet av på Iwao som vanndråper på andefjær.
"På ingen måte," han rakte fram den ene hånda. "Jeg er sikker på at disse damene får mer enn nok tips i kveld," han la hodet bakover og så på ham.
"Spar meg , din lille..."
"Unnskyld det høflige språket mitt," avbrøt Iwao. "Jeg mete faktisk 'gi meg pengene dine'", han strakte hånda ut og grep jakkeslaget til den høye mannen.
Hisashi følte han var like lammet som kollegaen til mannen, som nå var kommet ut av bilen. Pengene til husleia hans var rett der borte, omtrent åtte meter fra ham. Strømregning, mobilregning, klær, skikkelig mat. Og disse mennene ville kaste dem bort på overpriset sake og pene smil.
"Ikke kødd!" brøt det plutselig ut av ham, og han gikk opp til hanekampen der framme, der den høye mannen akkurat hadde børstet hånda til Iwao av dressen sin.
"Hva for noe?" det strenge ansiktet snudde seg til Hisashi, og i det samme smalt neven til Iwao in i kjeven hans så de store rammeløse brillene fløy av og landet i grusen, den andre mannen dykket straks etter dem.
Breibeint tok mannen imot slaget og gjenvandt balansen, men sto så lavt mot bakken at Iwao enkelt kunne gripe tak i slipset hans og smelle låret opp i haka hans. Da falt han nesegrus og bannet, men ble liggende.
Shouhei stakk foten under magen hans. "Hei, gammern, bare gi oss lommeboka na?" sa han i en munter tone.
Hisashi la en truende arm rudt skulderen på den andre kontorrotta, som hadde gitt opp å lete etter brillene nå.
"Vær så snill?" sa Daiki med et søtt smil. Han skakket på hodet og rakte fram hånda på samme måte som Iwao hadde gjort.
Mannen begynte umiddelbart å famle etter lommeboka, og glapp til slutt et slitt Louis Vuitton-nummer i hånda til skolegutten. Stoffet var strukket fordi den var så fullstappa.
Daiki åpnet den og kunne i halvmørket skimte familiebilder og rabattkuponger. Seddellomma var stivpakka med 1000 og 5000ensedler. Daiki lot teatralsk som om han talte dem opp, brettet dem på midten og stakk bunke i lomma, så leverte han den tomme lefsa tilbake.
"Overmannet av skolegutte, flaut ass," Shouhei puttet den andre mannens lommebok tilbake i dresslomma hans. "Kanskje dere bare skal dra hjem?"
Gutteflokken tok noen skritt tilbake og så på at de to mennene karret seg opp og inn i bilen igjen. Uten å lete mer etter brillene kjørte de ut av oppkjørselen og fortsatte opp den ensomme veien.
Hisashi kjente adrenalinet koke i brystet og hodet, og angsten klemme i magen. Ingen av delene ville slippe taket, han håpet beina hans ikke skalv for mye da de gikk over veien og skrittet over det lave gjerdet til Lawson, ved siden av bensinstasjonen. Midt på den tomme plassen foran kiosken sto en ensom skikkelse med en pose i hånda.
"Dritfett!"
Iwao myste, stemmen virket kjent.
"Særiøst kult!" han var kort, bred kroppsbyging, rundt hode, bleka hår i hostsveis. Egentlig så han generelt ut som en host, med olabukse, dressjakke og v-hals, gullkjede og en drøy beltespenne med to pistoler i kryss og diamanter som glitret i lyset bak ham.
"Ahh, unnskyld, vi har møttes før," han bukket og virket plutselig litt mer tilbaketrukken ut. "Dere er venner av Sato-senpai, er dere ikke?"
Iwaos lepper ble stramme. "Vi er ikke vennene hans".
"Jeg forstår," smilte den ukjente skeivt. "Han er et krek, og spesielt når man jobber under ham. Miyagi Satoru. Hyggelig å møtes igjen, Azuma Iwao".
"Aa!" Shouhei tok et skritt fram og pekte på det nye ansiktet. "Fra hostklubben!"
Det demret for Iwao også. Gutten som sto i baren på klubben der Tetsunori jobbet! Manerene hans var helt anderledes nå som han ikke serverte.
Satoru lyste opp. "Du husker bra. Må si dere har en mer lax måte å skaffe penger på enn jeg," sukket han beundrende. "Som forventet naa...Men jeg er på jobb så jeg må skynde meg tilbake. Unnskyld!" han bukket kort og satte kursen nedover veien igjen, vinket mens han småjogget i de langesnutede dresskoene.
*