Kapittel 6

Den skjeldne lyden av mr. Ishigeru vekket Shouhei morgenen etter. Det føltes som om det var litt for tidlig til å stå opp, men da Shouhei fant telefonen sin, i lomma på de vrengte buksene fra i går, viste klokka seg å være halv tre.

Han kveilet seg ut av senga og inn tasset inn på badet, han håpet litt på at farens stemme skulle være borte da han kom ut av dusjen, men den krøp ubønnhørlig opp trappa da han kom ut av badedøra. Hvis han først var hjemme så var han hjemme, og Shouheis tomme mage begynte å påvirke hodet også. Han måtte ha noe å spise.

"Det tar bare 20 minutter å ta en tur bort, du vil vel bli frisk til i morgen, ikke sant?"

"Jo ja, men jeg vil heller at du skal bli her. Send Naoki i butikken, eller Shouhei".

Moren og faren diskuterte tydligvis middag. Shouhei entret rommet med en mental gardin dratt foran øynene. Han subbet i dobbelt tempo og mumlet et obligatorisk "ohayou(morn)," før han svingte inn på kjøkkenet, åpnet kjøleskapsdøra som et hjernskjold mot alt som måtte komme fra stua. Og det kom: "Det er da ikke god mogen, men god dag," lød farens stemme, ikke bestemt, men oppgitt.

"God dag," mumlet Shouhei, enda lavere. Han fant kokte egg og salat i kjøleskapet og dumpet det på en tallerken, helte opp et glass med appelsinjuice. Et øyeblikk vurderte han å spise stående på kjøkkenet, men fant ut at det ble for dumt. I stedet listet han seg forbi foreldrene, til andre enden av kotatsuen og satte seg til å spise frokosten sin i stillhet. Han hørte foreldrenes stemmer, og den sprø lyden av avissider som ble bladd om, men han så bare salat og egg.

"Når kom du hjem i går?" der kom det, men Shouhei registrerte ikke at det var myntet på ham før farens stemme hugget kvasst gjennom barrikaden hans. "Shouhei! Faren din snakker til deg".

"Jeg har ikke skole på lørdager," svarte han bare, før han fortsatte å putte grønnsaker i munnen, én og én, med gaffel.

"Hva gjør du ute så seint på natta?"

Shouhei skulle til å svare "studiegruppe", men slapp å lyve fordi han ble avbrutt: "Og hav har du gjort med håret dit?!"

"Jeg går ikke på high school lenger, pappa," mumlet han, selv om håret hans hadde vært rødblondt gjennom hele siste semester. Han hadde sprayet det svart for klassebildet, men hjemme hadde han latt det være, noe som betø at faren ikke hadde kikket ordentlig på ham på nesten et halvt år. Han fniste litt ved tanken på at en sånn person kunne dømme ham på denne måten. I øyekroken merket han en svak bevegelse, faren som ristet på hodet.

Shouhei gjorde seg ferdig med maten og ringte Iwao, på vei opp trappa. Han måtte prøve to ganger før han endelig fikk svar, men han hørtes ikke ut som om han akkurat hadde våknet. De avtalte å møtes utenfor den gamle skolen sin, og stikke hjem til Iwao derfra.

Shouhei var ikke sein om å dra på seg sokker og solbriller, og var ute av døra så kjapt at han kunne late som om han ikke hørte moren som ropte ettellerannet.

I porten møtte han på lillesøsteren sin.

Hun var kledd i skoleuniform og var angaleig akkurat ferdig.

"Mamma ser etter deg," så han og klappet henne på det glatte sorte håret.

Hun dyttet hånden hans vekk. "Hvor skal du hen?"

"Møte Iwao. Mye å gjøre nå som vi er studenter, veit du."

Hun fnyste hånlig, men med et smil. Shouhei smilte av henne og klappet henne på ryggen idet han passerte. Hun var ok, hun var søsteren hans.

Været var lett vind, ingen sol, men det regnet ikke heller. Typisk søndagsvær, selv om det bare var lørdag.

Shouhei røyket uten hender, med disse dypt begravet i lommene på joggebuksa.

Skoleporten var forlatt, og Shouhei lente seg mot muren utenfor, og speidet etter kammeraten nedover gata, men det tok sin tid og det kom ingen lyd fra telefonen hans.

Han lurte perifert på om det hadde blitt noe på Hisashi kvelden før, men han tvilte på det. Jenta han hadde snakket med hadde blitt litt betuttet etter at Iwao hadde dratt med venninnen hennes. Han hadde ikke hørt hva som ble sakt på andre siden av bordet, men hun var klart opprørt. Skjønt hun burde jo ha regnet med at en av dem kom til å bli med noen hjem, det var jo opplagt det situasjonen var lagt opp til. Så vidt han visste hadde Iwao aldri voldtatt noen, det værste som kunne skje var at han forlot jenta utenfor et hotell i Shibuya, uten å følge henne hjem, men kanskje det ikke hadde vært venninnen hun hadde vært så bekymret for.

Endelig så han Iwao nede i gata, akkurat som ham kledd i joggedress og loafers.

"Hva tok så lang tid?" spurte Shouhei og moste røyken sin under skosålen.

"Måtte følge hun Minami til bussen," mumlet Iwao, han hørtes like trøtt ut som han så ut og det som var synlig av ansiktet hans bak de store solbrillene, reflekterte den lysegrå himmelen.

"Kom du hjem nå...?" begynte Shouhei, men ble truffet av en annen tanke: "Hadde du henne med hjem??"

Iwao nikket. "Ikke vær så sjokkert, vanlige folk tar med seg jenter hjem, veit du".

Shouhei lo. "Vanlige folk som ikke bor hos foreldrene sine".

Han fikk et skuldertrekk til svar. "Pappa hadde reist før vi sto opp og mamma sov fortsatt. Ingen hørte noen ting, så det blir ikke noe problemer".

"Ikke for deg nei," de stoppet ved en brusmaskin i veikanten. "Venninna hennes fikk skikkelig mark etter at dere stakk. Vanskelig å si om hun var bekymra eller misunnelig".

"Mjaa, Minami sa også no om det, at hun var misunnelig. Men kan likegodt ha vært bekymra; hun var jomfru".

"Hvem?"

"Minami".

"Het hun ikke Manami?"

Iwao rynket brynene og hånda med 100en-mynten stoppet i mynthullet. "Manami, Monami, Minami... spiller ingen rolle for oss uansett," han slapp mynten, som landet et eller annet sted inni maskinen med et metallisk klang.

"Så, var det alt de sier det er?" Shouhei var ikke helt ferdig med emnet ennå, men det var Iwao. "Hva veit du om det uansett?"

*