Kapittel 7

Det hadde alltid vært en vane for Iwao og Shouhei å spise et annet sted enn kantina. Originalt var dette fordi Iwao instinktivt skydde unna territorialiseringen til pøbelgjengene på high school. Han visste at han enten måtte holde lang avstand til dem, eller bli medlem, og han var ikke interesert i noe han ikke kunne være leder av. Uten at Shouhei egentlig hadde brydd seg om grunnen til dette, ble det til at de spiste for seg selv på taket til skolen, på fotballbanen, utenfor skoleporten eller i klasserommet hvis det regnet.

De hadde fortsatt å spise andre steder etter at de begynte på universitetet, men Shouhei hadde bestemt seg for å spørre Iwao om de ikke kunne begynne å henge mer i kantina, der sjansene var store for å møte på Haruko.

Han hadde selv gått til kantina mens Iwao skiftet for trening i dag. Hun var ikke der, men da han slentret inn i døre til tribunene fikk han øye på henne, lent mot rekkverket med ryggen til ham. Iført en dongrikjole med snekkerbuksestropper og sort genser under.

Hjertet hans gjorde et lite hopp og han gikk og stilte seg ved siden av henne, lente seg over rekkverket, inn i synsfeltet hennes og sa "hei".

"Hei!" smilte hun og fikk hjertet hans til å hoppe igjen. Han fikk øye på en metallkule på vestre siden av underleppa hennes. Den hadde ikke vært der forrige gang han så henne.

"Wooh!" han strakte ut hånda og tok nesten på den. Hun smilte stolt. "Er den ikke fin? Tok den i helga!"

"Drittøft! Har tenkt på å ta en jeg også men..."

"Det var ikke vondt!" insisterte hun. "Tenkte kanskje å ta en til, men Tetsu liker det ikke no særlig."

"Virkelig?" han så utover hallen og basketlaget, helt optatt av treningen. "Hvis det var meg ville det vært helt greit," sa han, uten å tenke på om han faktisk mente det.

Hun fniste. "Så kjæresten din får gjøre hva hun vil med utseendet?"

Han nikket. "Antar det. Ikke at jeg har kjæreste".

Hun fnøs, og mens hun fulgte med på prøvespillet sa hun "En fyr som du har helt sikkert preferanser".

Shouhei fniste også, men var distrahert av å prøve å se på øynene hennes om de fulgte den høyreiste, spenstige skikkelsen til Tetsunori, i dag iført basket shorts og en jersey som hang løst og blottet de solbrune armene hans og deler av brystkassa.

"Jeg har jo det men..." mumlet Shouhei. En liten stund var de begge stille og så på kampen. Pipelyden av gummisåler mot gymsalgulvet, og ropene fra spillerene okkuperte luften, og høyest av alle lød stemmen til Tetsunori, som ropte ut kommandoer.

Stillheten ble brutt av de to managerene til laget, som kom bort til dem fra tribunen til høyre.

"Haruko!" begynte den een smilende. "Hallo! Kommer du for å se Tetsunori igjen?"

Hun nikket. "Han ba meg møte ham her, han skal gi meg en bursdagsgave," hun snudde seg mot Shouhei. "Jeg har bursdag i morgen!"

"Woo! La meg få mailen din så skal jeg sende deg en bursdagshilsen i morgen," han dro telefonen sin opp av lomma med så ivrige hender at han nesten mistet den i gulvet.

"Javel, men da må du love å ikke glemme det altså," hun dro opp docomoen sin og trykket seg lynraskt frem til profiloverføringen. Mens de utvekslet profilinfo med infrarød la Shouhei merke til de lange slanke fingrene hennes, med løsnegler i lilla og svart og diamanter på.

"Jeg sender deg mail i morgen..."

"Shouhei-kun, kan jeg også...?" den laveste av de to managerene holdt opp en rosa telefon foran seg. Shouhei nikket likeglad, fant fram profilen sin igjen og rakte fram telefonen med én hånd.

"Skal du ikke ha noen fest?" spurte han, henvendt til Haruko, mens nummeret og mailadressa hans ble overført.

Hun trakk på skuldrene. "Regner med at gaven fra Tetsu er biletter til konserten jeg vil på i morgen, med MUCC. Jeg har snakka om den i ukevis," hun smilte og kastet et blikk mot banen.

"Tusen takk!" jenta som hadde fått nummeret hans fniste, og hun og venninnen gikk endelig tilbake til boka de hadde holdt på med. Lot dem være i fred. Shouhei sukket litt oppgitt og lente seg over gjerdet igjen.

"Det blir kanskje fest," innrømmet Haruko. "Men antagelig bare med jenter, så jeg kan ikke ta med meg en kjekkas som deg," hun dunket ham i ryggen.

"Oi, jeg er ikke den typen fyr altså".

Hun så på ham, skeptisk, men med et lite glimt i øyet. "Ikke det?"

"Jeg vil ikke at du skal tro jeg er sånn, for det er jeg ikke. Om det ikke er den rette jenta funker det ikke," han så på henne så lenge han turte, med en seriøs mine. Da han slo blikket ned smilte hun, men ikke spøkefullt. "Jeg vil gjerne tro på det, Shouhei".

"Men hvis du ikke liker sånne menn, hva synes du egentlig om jobben til Sato?" det slo ham idet han sa det at det var en mulighet for at hun ikke visste om det. Hvor fantastisk ville det ikke vært om hun ikke visste det, ble sjokkert og slo opp med han! Nektet å ta imot den teite gaven hans!

Dessverre var ikke reaksjonen hennes helt så kraftig; hun snudde ryggen til banen og la armene i kors. "Hvordan veit du om det?" stemmen var lav og murrende. Shouhei snudde seg også, klar over den store sjansen som bød seg: "Åh, du veit, gutter skryter til hverandre. Han inviterte oss tilog med for å drikke der".

Haruko sukket tungt,men trakk pusten like etter. "Maa, ikke noe å gjøre med det," hun gikk og satte seg på første rad, la beina i kryss. "Han må jo tjene penger".

Shouhei nikket kort og måtte se seg slått. Han dumpet ned ved siden av henne. "Så, Haruko, hva jobber du med?"

*