Shouhei hadde akkurat kommet til at han hadde funnet ekte kjærlighet, i samtalen med de to jentene, som plutselig hadde blitt veldig interesserte da de hørte at det var det han lette etter, da Iwao kom inn i rommet igjen. Han kom aleine, smøg seg forbi alle beina i den trange plassen mellom bordet og sofaen, for å plukke opp en hvit hekleveske som lå på Monamis plass. "Vi stikker," informerte han, mens han bladde opp en 10 000lapp for å betale for dem begge.

Jenta ved siden av Hisashi så forvirret på ham. "Sa han at de skulle gå?"

Hisashi nikket. Hun reiste seg og trengte seg forbi ham, ut til Monami, som sto i gangen og ventet.

"Baibai," Iwao løftet hånda som et vink til alle i rommet, og forsvant ut døra, til der de to jentene sto.

Monamis venninne snakket med en hesende hvisking, men ble stille da han kom ut.

"Det går bra," forsikret Monami, men den litt snøvlende stemmen hennes virket visst ikke helt overbevisende. "Jeg ringer deg, ok? Jeg skal være forsiktig," hun holdt opp telefonen sin, en liten klappsak med en enkel bjelle på.

"Ok?" Iwao rakte henne utålmodig veska og la en arm rundt skuldrene hennes da hun hadde tatt imot. "Ikke bkymre deg, ok?" smilte han over skulderen, til jenta som sto igjen, mens han ledet med seg Monami nedover trappa.

"Hun er bare misunnelig," sa Monami da de var kommet ut i natten. "Hun bryr seg egentlig ikke om meg".

"Aha," Iwao var ikke klar til å blande seg i skolejenteproblemer, han var for gammel for det nå. "Faen!"

Monami skvatt av det plutselige utbruddet. Iwao slapp henne for å undersøke lommeboka si med begge hender. Det var unektelig neste tomt i den digre seddellomma mellom hvitt slangeskinnsmønster. Ved å vrenge det røde foret fant han 2235en. Ikke snakk om noe hotell for den summen.

"Hva er galt?" spurte Monami bekkymret.

"Ehm... du blir nødt til å bli med hjem til meg," sa han bestemt, grep hånda hennes og trakk forsiktig i retning stasjonen.

"Hjem? Bor du hos moren og faren din?" hun snakket mest til seg selv, der hun diltet etter ham nedover de opplyste gatene, mellom feststemte grupper og unge begeistrede par.

Det var antageligvis ingen hjemme, Iwao visste det. Faren var nok ute og drakk med kolegaer, og hvis moren hans var på host club kom hun vel til å bli ute til ut mot morgenen. Klokka var ikke mer enn ett.

Iwao hørte jenta mumle ting bak seg hele tiden men brø seg ikke om å høre etter, bare avbrøt monologen for å spørre om hun trengte bilett. Det var ikke før de satt på toget at han la armen rundt skuldrene hennes og smilte til henne. Hun smilte tilbake, lente hodet mot den beskjedne bicepsen hans og lukket øynene.

"Oi," han strøk det korte sorte håret i panna hennes bort fra øynene. "Ikke sovne nå".

Hun mumlet noe, kroppen hennes skubbet seg tettere inn i armkroken hans.

"Du, vi er framme snart," han ristet i det ene låret hennes, som dinglet faretruende kraftløst som svar. "Bor du i Ichigoya?" prøvde han seg, nærmere ansiktet hennes. Da åpnet hun øynene og nikket. "Tre buss-stopp fra skolen. Skal vi hjem til foreldrene dine?"

Han nikket. "Slapp av, de er antagelig ikke hjemme".

Toget stoppet med et rykk og dørene åpnet seg.

"Skal vi av her?" hun rettet seg opp.

"Nei, neste," han dro henne inntil seg igjen, lente seg ned og ga henne et kyss på leppene.

Hun virket nummen, og svarte ikke. Han kastet et blikk rundt seg og flirte, det var bare tre andre passasjerer i hele den lange vognen. Håndtakene til ståplasser veivet ledig i takt med lyden av toghjul mot skinnene. Fra side til side. Og pasasjeren nærmest, en kort og småtykk dame i middelalderen, satt og sov.

"Er du sjenert eller?" han løftet haka hennes med hånda. Hun rakk et beskjedent lite fnis før han kysset henen igjen, denne gangen lengre, og han presset leppene mer krevende på henne, prøvde å få tunga inn i munnen hennes.

Hun knep leppene sammen og nektet en liten stund, men ga etterhvert etter.

*