De møttes ved Hachiko, utenfor Shibuya stasjon. Shouhei introduserte Hisashi og Daiki. Hisashi hadde vært nervøs for å møte kompisen til Iwao og Shouhei, men Daiki så ikke på langt nær så skummel ut som de to kammeratene sine. Riktig nok var det en smule ydmykende at en som var et godt år yngre enn ham hadde så mye mer utsråling, men Daiki hadde et åpent ansikt og en latter som dekket hele det guttesøte ansiktet hans i et rotete smil, og Hisashi kunne ikke annet enn like ham.
Den lettende følelsen av å ha møtt Daiki ble overmannet så snart de kom inn i heisen i kjøpesenteret. Hisashi følte at han bare diltet etter de tre vennene, inn i et landskap der de passet enda bedre inn og han hørte enda mindre til.
Han passet på å holde seg tett bak de andre i trange passasjer mellom hyller med opprevet denim med forskjellig trykk, rutete skjorter og boblejakker med pels, leopardmønster, nagler og feite sølvsmykker. Han passet på å ikke møte blikket til noen av ekspeditørene, som nesten alle så ut til å jobbe deltids som modeller og fikk Shouhei til å se underpynta og casual ut. Han passet også på å ikke se på noen av de andre som handlet.
”Ville du ha noe sånt?” ropte Daiki over technomusikken. Hisashi så opp fra skohælene til den nye vennen sin og oppdaget at det var ham han snakket til.
”Eh, hv-hva da?” spurte han forvirret. Prøvde å holde stemmen på et nivå som kunne høres, lydnivået i butikken var på samme volum som en vanlig nattklubb.
Daiki holdt opp et par lyse denimbukser med hvitt bokstavtrykk og rifter over knærne. ”Veit ikke om det er helt stilen din, men det er kortbukser, hvis du bekymrer deg for varmen,” han nikket mot de legglange khaki-buksene til Hisashi.
Han tygde på underleppa. Det var jo det han ville. ”Hva koster den a?” han lente seg over for å se prislappen. 5900en.
”Det er salg!” Sa Daiki, som tydeligvis syntes han var veldig hjelpsom.
Hisashi så opp fra prislappen, og rett inn i de blå linsene til en mørkhudet ekspeditør med en piercing på høyre side av munnen som vippet opp da han smilte høflig. ”Prøve?”

Shouhei og Iwao fulgte med, med mild interesse, fra en annen ende av butikken, mens Shouhei sto og vurderte en rutete skjorte med pels på kragen, uten å kunne bestemme seg for fargen.
Daiki var kanskje verre enn ekspeditøren til å oppmuntre og Iwao måtte humre litt for seg selv. Ikke bare fordi han hadde hatt rett når det gjaldt Hisashi, men på grunn av at Daiki var så engasjert.
Med tipsene fra ekspeditøren og Daikis uimotståelige trang til å hjelpe endte Hisashi opp med både bukser, t-skjorte, en genservest og halskjede. Siden de andre tingene kom på tilbud i tillegg til buksa kom hele prislappen på 10500en, som Daiki var så opphisset over at han måtte vise den til de andre to.
10500en. Summen rullet i hodet til Shouhei, og han trakk det mentalt fra resten av husleia for måneden. Det var ikke sånn at 7eleven tre ganger i uka ga så mye avkastning. Han var blant annet avhengig av å få gratis mat på arbeidsstedet.
Mens disse tankene plaget ham betraktet han de tre andre guttene som diskuterte tunge sølv-kjettinger, sammenlignet priser og motiver, kjente på teksturene og endte opp med å slenge hver sin feite lenke i disken og bla opp for å betale den smilende unge ekspeditrisen.