Kapittel 3

Til Shouheis overraskelse dro Iwao på basketballtrening før de skulle klubbe.
Det var ikke ulikt ham å ta ting som de kom, men det var uvanlig at han var så dedisert til noe. På highschool hadde han vel skulket fotballtreningen like ofte som han faktisk hadde deltatt. En ordning lagkammeratene også hadde vært ganske fornøyd med.
Han var nysgjerrig på hva det var som fikk kompisen til å gå på trening hver gang. Kunne det virkelig være sånn at han hadde en langsiktig plan? I så fall måtte det være ubevisst.
Iwao hadde opprettholdt å på trass komme minst 4 minutter for seint til hver trening, og i dag var Shouhei, som vanlig, i hallen før ham.
Det var litt større publikum i dag: To fyrer og en jente på andre siden av tribunen, og ei jente som satt på andre stolrad, i det feltet der Shouhei pleide å stå.
Han gikk og stilte seg ved rekkverket og kastet et blikk over skulderen.
Hun var slank, så høy ut, hadde relativt lys, men ikke blek hud. Håret var langt og mørkebrunt med hvite striper, panneluggen dratt bakover i en flat faux hawk. Hun hadde på seg hvite, løse støvletter, korte hotpants og en lilla stripete topp med en kort skinnjakke til. Blikket var vendt nedover mot en docomo-telefon i fanget hennes. Shouhei vurderte om hun kanskje ikke var her for basketlaget i det hele tatt.
Øynene hans smalnet og han myste for å få med seg Fujimoto Hisashis reaksjon da Iwao kom ut på banen. Gutten så ut til å rette seg opp litt. Han så ikke sint ut, bare strammet ryggen litt, som om han prøvde å imponere Iwao. Han nikket til og med og sa hei da han passerte ham for å stille seg bakerst i rekka. Iwao smilte overrasket og tydelig underholdt.
Shouhei la merke til at jenta bak ham løftet hodet da de begynte å sprette ballen rundt på banen. Hun hadde intense, runde øyne, selv om hun så heller uinteressert ut mens hun betraktet smilet.
Shouhei oppdaget at han glodde på henne i øyekroken, heller enn å se på spillet. Sansene hans fortalte hjernen at det bety at han syntes hun var pen, en beskjed den ikke fikk så ofte, så Shouhei bestemte seg for å ta kontakt.
Et bredt smil brøt ut over ansiktet hennes da hun presenterte seg. ”Ikeda Haruko. 19 år. Jeg går økonomi som hovedfag. Hyggelig å møte deg”.
”Wow, er du andreklassing?” han satte seg på stolen ved siden av henne.
Hun nikket. ”Og du er førsteåring, har ikke sett deg før”.
”Stemmer nok. Har vært her i nesten to uker, men pleier å spise lunsj andre steder enn kantina. Også er jeg ikke medlem av noen klubb,” forklarte han.
”Å? Anbefaler å bli med, lettere å få seg venner da. Hva er du interessert i? Sport? Musikk? Fotografi? Mote kanskje? Du ser ut som en moteinteressert fyr,” hun smilte litt skeivt.
Shouhei var ikke sikker på om det var et kompliment eller en småfrekk kommentar, han visste stilen hans kunne virke litt ekstrem på noen, men det var mest på den anonyme typen, folk som Hisashi.
Dessuten virket Haruko som typen som kanskje datet gutter som han. Kanskje litt rocka til å være gyaru, men hun så ut til å bry seg om hva hun tok på seg om morgenen.
”Hvilken klubb er du med i?” spurte han istedenfor å svare på spørsmålet.
”Foto og homemaking. Men må kanskje kutte ut foto. Det er egentlig den jeg liker best, men jeg har nok mer å lære når det gjelder matlaging,” hun fniste. ”Dessuten er det mange hyggelige jenter der”.
Shouhei nikket. Det var ingen vits i å bli med i fotoklubben hvis hun skulle slutte uansett. Men kanskje han skulle be henne med på klubb etterpå. Var en god stund siden han hadde bedt ut en jente han faktisk brydde seg om at kom.
”Er du her for å se på laget?” spurte hun, og rev ham ut av bekymringene om han kanskje hadde for mange halskjeder på eller om håret hans var for høyt.
”Ja, jeg venter på kompisen min,” han pekte vagt mot banen, der de nå strakk ut. ”Du?”
”Ser på kjæresten min,” hun nikket mot banen, det var klart at det var i retning av Tetsunori, som sto utenfor rekka av de andre.
Shouhei kjente et sug i magen, både av irritasjon over at Tetsunori stadig skule stå i veien for at han skulle føle seg bra, og av spenning. Adrenalinet steg i takt med noe helt nytt for han; ekte, genuint hat.