Iwao dukket opp til trening, skiftet i garderoben og entret den kjølige treningshallen fashionably fem-seks minutter for seint. De andre guttene sto oppstilt med armene i kors og alle øynene rettet mot den nyankomne, som slentret breibeint mot dem med hendene i lommene på joggebuksene, og hodet vippet utfordrende bakover.
Kapteinen av basketballgruppa, var en høy mørk fyr med sterk kantet hake og slanke muskuløse armer som også så ut til å gjenspeile fysikken på brystkassa under jerseyen med skolens logo. Mens Shouhei satt på tribunen og tenkte på at Iwao aldri hadde kunnet ta denne fyren på egenhånd, hadde Iwao ikke egentlig begynt å tenke i de baner en gang. Men han kjente den fiendtlige stemningen.
Han fortsatte i det seine tempoet, til han sto ved siden av en annen nykomling i rekken. Der stoppet han, så på kapteinen og brøyt stillheten i rommet: ”Azuma Iwao. Førsteår”.
”Du er sein,” sa lagkapteinen oppgitt, før han presenterte seg som Sato Tetsunori, 21 år og tredjeårsstudent. De andre guttene presenterte seg en etter en, også begynte Tetsunori å forklare strukturen i spillet for de nye, og de begynte lagtrening.
Oppe på tribunen ble Shouhei oppsøkt av to jenter som var managere for laget.
De lurte på hva han het og om han var venn med noen av de nye, om hva hovedfaget hans var.
Han svarte med en viss kald interesse, jentene så greie nok ut, men vakte ikke spesiell interesse. Dessuten hadde de sikkert hver sin yndling på basketlaget.